JON EWO - HEVN - 2004

"Hevn" er en oppfølger til "Torpedo" som kom ut i fjor, og den fortsetter å kartlegge Oslos forbryterhverdag i det han selv kaller en kriminell roman. Han skriver om et samfunn hvor lovens håndhevere er usynlige. Om beinharde gamblingmiljøer, korrupte advokater, skruppelløse motorsykkelgjenger og den nådeløse virkeligheten for flertallet av jenter som tvinges inn i den moderne slavehandelen som prostitusjon er. Han klarer å formidle hvor dypt en må være villig til å synke som menneske for å bli en god hallik.
Handlingen foregår i Oslo hvor torpedoen Alex Hoel har bestemt seg for å gå streit. Han har åpnet baren Exil i downtown Oslo hvor han serverer dyrt brennevin og lekre tapasretter til storbyens løse eksistenser.
Selv har han nå funnet roen i seg, og mimrer om gamle dager og fantaserer om en framtid med kjæresten Irina og sønnen hennes, Sönke, en framtid som bare er mulig hvis han følger den smale, kjedelige sti. Baren har han åpnet med blodpenger han anser som rettmessig sine, men som også erkeskurken Braza mener å ha hevd på.
Braza driver sammen med pakistaneren Jamil Rahman et bordell på Oslos østkant. De svarte inntektene herfra vasker Braza og Rahman på Bjerkebanen ved hjelp av Tonni, en kompis av Alex. En dag blir Alex oppsøkt av Tonni som har spist av pengelasset og trenger meklerhjelp. Samtidig har flere medlemmer av MC-klubben Fuckheads blitt drept i Oslo. Bak drapene står en mann som kaller seg Hevneren. Snart snor de to konfliktene seg i hverandre og Hoel må ty til gamle yrkesferdigheter for å hamle opp med både Braza så vel som Hevneren uten å miste balansen, eller Irina.
Ewo skildrer miljøene med innsikt og troverdighet, og han har et solid grep om handlingens avgjørendesituasjoner.
Personene i boken har et ganske åpent språk i dialogene, noe som grenser til det parodiske..
Hoel kan alt om brandy og spanske småretter, han behersker taoistiske sexteknikker som gjør at han kan drøye en utløsning i dagevis, han kan mogulenes matkultur på rams, og han er en djevel til å slåss. Opp mot dette setter Ewo den slitte skurken Braza og Rahman sammen og rører det sammen med en historie om en hevner som aldri egentlig vedgår leseren. Ewo klarer ikke å føre historiene sammen, de går hverandre i næringen og dreier spenningsmomentet ut av fokus.
” Etter å ha klatret loddrett opp en murvegg og inn på et loft, står Hoel ansikt til ansikt med erkefienden Braza og en lynende skarp kniv. For å forsvare seg triver Hoel til seg en pinne.”
En stokk, ja vel, men en pinne? Romanen kryr av slike irriterende feilvalgte ord og lite overbevisende begreper. Tidligere i boka lar forfatteren en prostituert observere en mann som bærer "en pakke på størrelse med en mumie". Han skriver også om "en filledukke som et barn hadde slengt fra seg fordi den ikke lenger fungerte". Eller "motstanderne var sannsynligvis og potensielt bevæpnete". Slikt burde forlaget ha luket ut. Når romanen i tillegg er mer enn rikelig krydret med korrekturfeil, blir det hele en posekrim uten varige smaksminner eller øyeblikkelig nytelse.
Men Ewo streker opp to enormt fascinerende, om enn noe uforløste bipersoner: den totalt amoralske og skruppelløse advokaten Vegard Gjøen og den ensomme psoriasissyke leiemorderen Monty fra Sinsen. De to fortjener en egen bok.