ERLEND LOE - TATT AV KVINNEN - 1993

Tatt av kvinnen er Erlend Loe sin debutroman som er utgitt i 1993. Den handler om en ung person som ikke vet helt hvilke standpunkter han skal ta her i livet. Han har problemer med å sette ned foten og si ifra når nok er nok. Det blir ikke lettere når Marianne kommer inn i bildet. Boken dreier seg mest om hvordan hun styrer livet hans og manipulerer han til å være enig med henne. Han mister sin handlekraft og er fullt klar over det selv. Den unge jeg-personen er ikke lenger i trygge hender hjemme hos mamma, men han er ute i den store verden helt alene. Der er også den kyniske Marianne. Hele boken utvikler seg til å bli en bitter selvmotsigende strid for hovedpersonen. Man klarer lett og se at han ikke klarer og sette sine egne valg og standpunkt. Han rømmer bort fra tilværelsen. Noen velger veien bort fra dagliglivet med alkohol eller andre stimulerende midler. Hovedpersonen velger allikevel svømmehallen som sin utvei. Der finner han også en eldre mann som tilsynelatende er i samme situasjon, som heter Glenn. Han klarer igjennom svømmehallen og ikke ødelegge hele hans liv. Derimot skjer først etter en interrailtur, hvor Marianne har bestemt at de skal følge impulsene. De ender opp på hvert sitt sted og den som taper er den som kommer først hjem. Og selvfølgelig er det ”jeg personen” som taper. Og det er utrolig nok først nå han finner ut hvor høyt han savner Marianne. Han har ikke vært sikker på om han har elsket henne, men nå merker han det. Denne tiden bruker han på å svømme. En dag får Marianne jobb ute på en øy. Hun sier at langdistanse forhold er kjempefine og jeg- personen er nødt til å akseptere det også. De møter hverandre i helgene, men snart får “jeg” beskjed om at hun vil være alene litt. Etter mange helger bestemmer han seg for å komme like vel. Hjemme hos Marianne møter han Tor. I vinduskarmen ligger de en pakke med kondomer. ’’Slik er livet’’, sier Marianne. Hun kunne ikke noe for det. Ting hadde bare forandret seg, men han måte ikke ta det personlig, men hun er ikke ute av jeg-personens liv.
Jeg personen drar hjem og begynner sin prosess i å fortrenge Marianne. Han maler over kommoden med kladdete, brun maling og legger en av strømpebuksene hennes til tørk på den våte blandingen. Synet fryder hann. Han har fått sitt gamle liv tilbake. Hans nye jobb går bra og de ansatte kaller han “herr”.
Plutselig en dag kommer hun tilbake. Tor ville ikke ha henne og hun vil flytte inn igjen.
Erlend Loe skriver: ’’En kveld hadde jeg tenkt litt og jeg fortalte det. Jeg sa det fantes situasjoner som bare burde leves én gang i livet. Vi trenger hendelser som markerer utvikling, sa jeg. Hendelser som vi kan se frem til, leve de når de kommer, og minnes dem i ettertid. Det er slike hendelser som markerer at tiden finnes, sa jeg og jeg kunne se at Marianne himlet med øynene og var lite interessert.’’ Marianne flytter inn igjen, de blir kjærester igjen og Marianne sier hun er med barn. Med Tors barn. Jeg- personen blir sikkert en bra far. Midt på natten våkner jeg- personen, lamslått av tanken på a den eneste i verden som skal leve hans liv er han selv. Slik slutter ’’Tatt av Kvinnen’’

Dette er en tilsynelatende trist fortelling, men dette er også en humorroman som de fleste andre bøkene av Loe inneholder. Romanen er inndelt i 3 hoveddeler og 300 små kapitler.
Måten ”Tatt av kvinnen” er skrevet på er original og spennende. Jeg liker spesielt de små kapitlene, som nesten blir til en slags dagbok.
Erlend Loe har brukt personal synsvinkel ved å kalle hovedpersonen “jeg”. Boka handler om hva jeg personen tenker og gjør. Vi får sympati og kommer nærmere inn på jeg- personen. Spenningskurven i ’’Tatt av kvinnen’’ har flere høydepunkter. For eksempel når de skilles etter ferien og det er om å gjøre å komme hjem sist. Også når jeg- personen finner ut han er blitt fordratt og da Marianne flytter inn igjen. Jeg tror allikevel at hoved høydepunktet er det siste som jeg- personen tenker at bare han selv kan styre sitt eget liv.

Erlend Loe bruker også andre virkemidler. Han skriver setninger kort og presist. Dette gir det hele en litt naiv form allikevel skjuler det seg også mengder med humor bak teksten. Det som er noe uvanlig og kanskje litt tankevekkende er at kjærlighet mellom Marianne og hovedpersonen blomstrer og utspiller seg på høsten. Det vanligste er jo å legge slike begivenheter til våren. Tiden hvor alt spirer, men Loe finner nye veier. Loe skriver rett ut hva hovedpersonen mener, og vi får oppleve tonnevis med følelser og tanker. Det viser seg at hovedpersonen er en liten filosof med sine hverdagslige problemstillinger. Han synes for eksempel at å spise softis i November er forkastelig, som er litt spesielt og koselig og lese.
Boken inneholder mange diskusjoner mellom Marianne og hovedpersonen. Dette viser hvor bitre de egentlig er på hverandre, men Erlend Loe forteller også om kjærligheten. Det er mye bruk av banneord, men det er jo en hverdagslig ting og Loe skriver på en hverdagslig måte som gjør det lettlest og spennende.

”Ingen sier noe på en stund. Så sier Marianne at hun er helt uenig i at man må ha grunner for allting. Hun mener at hun godt kan be meg lukke vinduet, uten først å ha tenkt ut en uangripelig grunn. Det er hennes soleklare rett. På samme måte som at jeg kan si ting til henne. Jeg er ikke enig. Hvis hun fryser er det en ting, sier jeg.”
Det er like spennende at Erlend har valgt å gjøre det svakeste kjønn sterkest. Heldigvis er ikke alle jenter slik og jeg tror ikke forfatteren har tenkt det på den måten heller. Dette kan like godt skje en gutt som ei jente. Det han vil er nok å si ifra. Vise at man lett lar seg overtale og at alle har en liten ”jeg-person” inni seg.
Jeg personen er et veldig enkelt og rolig vesen. Vel kanskje ikke enkel men tenker ikke så sammensurret på ting som kanskje Marianne gjør. Han liker enkle ting som å se på menneskene i parken, gå i svømmehallen og filosofere om menneskene. Han dikter også opp historier som for eksempel Tone. Tone er en due som han mater i parken. Han tenker at fuglelydene han hørte på natten var henne. Vi kommer også veldig inn på han da Loe skriver om et bilde jeg- personen kjøper. Han er glad for å eie det bilde. Han eier en liten bit av verdenen. Bilde er rødt med en liten blåaktig strekmann som prøver å fange en kjempemessig blå flekk med en bitte liten hov. Det er selvsagt helt umulig. Jeg syntes dette motivet forteller mye om jeg personen. Marianne liker å være spontan og tenker på store ting. Hun liker å kunne mye og vil helst ha rett. Det er hun som vil reise og se verdenen. Hun vil dra dit hvor skjebnen venter på henne. Marianne har en tendens over å være litt sjefene. Kanskje veldig sjefete. Jeg- personen på sin side har problemer med å stå opp for seg selv. Jeg tror at disse to, litt overdrevne, figurene skal være et bilde på den typiske mann og kvinne.
Vi får vite lite om hvordan jeg- personen og Marianne ser ut. Bortsett fra at Jeg- personen syntes at Marianne har veldig pene lepper. Vi får mer innsikt i hvem de er.

Fotballsøndag

El Clasico= verden største fotballkamp utenom VM-finalen. Dette er ikke bare de to beste lagene i Spania mot hverandre. Dette er Madrid mot Barcelona, Katalania mot Madrid, Katalansk mot Spansk og den mest sette fotballkampen i Europa.

Og som alltid hagler det rykter om skader, sykdom og det som verre er fra begge lag, den psykologiske kampen før kampen er intens og i år med et touch av svineinfluensa. Både Real og Barca viste nok deler av sitt taktikkeri i midtukekampene da Ronaldo, Zlatan og Messi ble satt på benken som backup dersom det ikke skulle gå veien utpå banen. Vi får nok heldigvis se alle tre på banen på søndag!

For Barcelona fansen var det nok oppmuntrende å se Barcelona spille god fotball og periodevis nærmest overkjøre Inter på hjemmebane, fullt så fornøyde er nok ikke Real fansen etter middelmådige 1-0 seier mot lille Zurich.

Statistisk sett, har Real Madrid et overtak. Helt tilbake til La Liga-oppstart i 1929, har det totalt blitt spilt 154 kamper. Real Madrid har vunnet 68 kamper, Barça har vunnet 60 og 30 har endt uavgjort (hentet fra Wikipedia). Barça har scoret 242 mål - nøyaktige 20 mål færre enn Real Madrid (262). Real Madrid topper tabellen etter helgas resultater, men ikke med mer enn ett poeng.

Kampen går kl 21 på søndag 29.november.
Sendes på Canal+ 1 og HD

TIPS: Barcelona 3-2 Real Madrid

Utenom El-Clasico er det også storoppgjør i England i Arsenal-Chelsea.
Mitt ynglingslag mot det største kjøpelaget noen sinne! Masse følelser. Her er mine tanker før kampen som starter 17.00:

Jeg merker at jeg begynner å bli rimelig nervøs nå! Prøver å lese på prøve, men det er så å si umulig. Jeg har troen på en seier i dag, forresten. Håper på dette laget:

Almunia
Sagna - Gallas - Vermaelen - Eboue
Fabregas - Song - Rosicky
Walcott - Eduardo - Nasri


Jeg skulle helst sett at Eboue og Sagna byttet plass, men Wenger har uttalt at han ser på Eboue og Traore som alternativene på venstreback. Håper virkelig ikke Traore starter. Jeg har absolutt troen på han, men han er ikke god nok enda til å spille mot Chelsea. Det kunne hatt katastrofale følger.

Jeg er litt i tvil om hvem jeg helst vil se av Denilson og Rosicky, men jeg endte på sistnevnte. Han har god arbeidsinnsats, mange offensive kvaliteter og han er en utrolig god spiller når han er i form. Denilson imponerte mot Standard Liege, men jeg er redd han kan bli litt anonym mot Chelsea.

Arshavin virker helt knust for tiden, og han har ikke spilt optimalt til nå. Walcott er virkelig gira på kamp, så jeg tror han er det beste alternativet. Han gir oss også en vanvittig kontringsstyrke. Eduardo har heller ikke spilt optimalt i år, men jeg tror han er det beste alternativet nå som både van Persie og Bendtner er skadet. Han har syke avslutninger, og en god forståelse for spillet.

TIPS: Arsenal 2-2 Chelsea

Første verdenskrig

Khang N. on Dipity.

BIOGRAFI: Arne Garborg - Amalie Skram - Camilla Collet

Her kommer en kort biografi av tre av de fremste forfatterene i naturalismen

Arne Garborg var en norsk forfatter og intellektuell, som skrev mest på landsmål (nynorsk). Han skrev romaner, artikler, dikt, utførte oversettelser og drev målarbeid for å utvikle et nytt norsk skriftspråk.
Han var fra gården Garborg, på Jæren. Her vokste han opp sammen med foreldre og åtte søsken. Selv om det var som forfatter han ble kjent, var det som bladmann han skaffet levebrød. Han grunnla i 1872 avisa Tvedestrandsposten, i 1877 avisa Fedraheimen. På 1880-tallet var han også journalist i Dagbladet.
Romanene hans er dyptloddende og gripende, essayene hans er klare og skarpsynte, og han slår seg aldri til ro i en posisjon. Han arbeidet med emner som religionen i moderne tid, forskjellene mellom lokal og nasjonal identitet og det europeiske, hvordan folk faktisk kan få politisk påvirkning og makt.
Han ble også gift med forfatteren Hulda Garborg i 1887

Amalie Skram ble født 22 august 1846 i Bergen. Hun ble født inn i en småkårsfamilie, men faren klarte etterhvert å bygge seg oppover. Skram var den eneste av de 9 barnene. Forholdet foreldrene imellom var ikke noe bra, men Skram fikk et veldig sterkt forhold til alle brødrene sine. Barndommen hennes tok en brå slutt da faren gikk konkurs og rømte til Amerika. Hun ble nemlig da nødt til å gifte seg etter noen måneder. Hun var selv 18, og mannen hennes; skipskaptein August Müller var 27. Sammen med han reiste hun mye rundt på jordomseiling. Hun brukte mange av de inntrykkene og opplevelsene hun hadde i tekstene sine. Skram tok til slutt ut en skilsmisse i 1877 etter at ekteskapet ikke var vellykket. Hun ble inspirert av Bjørnsons «Magnhild» til å skille seg, siden det ikke var vanlig i det hele tatt på den tiden. Skilsmissen ble ikke formell før i 1882. I mellomtiden hadde hun hat et kort opphold på sinnsykehuset i Gaustad på grunn av alt presset skilsmissen hadde påført henne.
Skram hadde nære, fortrolige forhold både til Garborg og Bjørnson, og begge var store inspirasjonskilder. Hun sa selv at hun og Garborg tenkte og følte så likt. I 1884 møtte hun den danske forfatteren Erik Skram, og de giftet seg noen måneder senere. Han sluttet å skrive samtidig som han ga henne den støtten hun trengte til å begynne. I 1882 kom Skrams første publikasjon; Madam Høiers leiefolk ut i Nyt Tidsskrift. I 1885 kom den første romanen: Constance Ring ut. På grunn av at den åpent tar opp erotiske problemer ble den møtt med sjokk. Det ble bare understreket av at forfatteren var en kvinne. Skram ble separert fra sin mann i 1900, og døde 5 år senere; i 1905


Camilla Collett ble født i 1813 i Kristiansand og døde 6. mars 1895 i Christiania. Hun var en norsk skjønnlitterær forfatter, essayist og kvinnesaksforkjemper.
Hun kom fra en embetsfamilie, og var datter av presten Nicolai Wergeland, som satt i Eidsvollsvollsforsamlingen i 1814. Broren het Henrik. Han fikk alle muligheter til utdanning og livsutfoldelse. I alle fall tok han seg dem. Camilla ante tidlig hvilket livsløp som var lagt for henne, ”jeg er fordømt til å kjede meg hele mitt liv,” klagde hun. Men Camilla nektet å bøye seg for sin bestemmelse.
Camilla Collet gikk på skole i Kristiania og Danmark, oppholdt seg lange perioder i utlandet. Hun ville lære noe og få Norge på avstand.
I 1814 giftet hun seg med Jonas Collett, som var en moderne mann på mange måter. Da Camilla Collett begynte å skrive, støttet han hennes forfattervirksomhet.

Hvorfor meditasjon står så sentralt i Buddhismen

Etter et møte med en buddhist på skolen vår har jeg nå fått et mye større innblikk på hvilken rolle meditasjon har i Buddhismen. Synes dette er veldig komplisert tema, men allikevel et tema jeg interesserer meg for.

Først av alt må vi vite hva meditasjon egentlig er, og det er når mennesker søker det som kan åpne for sannhet og enhet med seg selv. En måte å oppnå denne Nirvanaen, som er målet til alle Buddhister i verden er gjennom stillhet, enkelhet og kontemplasjon. Kontemplasjon betyr tenkning og filosofisk grubling. Buddhistene søker etter stillhet , innsikt og selvfordypelse igjennom meditasjon. Meditasjon er noe fysisk som skjer med kroppen, og at det kan brukes til å komme ut av sinnets evne til urohet og urolig sinn.
Det er ikke tenkning som noen tror, fordi at tankene ikke kan stoppes, men det kan utvikles ut av sinnet ditt. De vil betrakte virkeligheten, slik at du blir våken slik Buddha var. Det man kan gjøre med meditasjon, er å forandre det vi opptatt av. Vi kan påvirke måten vi er oppmerksom på. Meditasjon er i og for seg en nøytral øvelse. Hva man får ut av den er avhengig av hva man har med seg.. Buddhistisk lære er en lære om menneskets natur.

Meditasjon står sentralt i buddhismen, fordi man må utprøve det selv og oppdage selv hva det egentlig snakkes om. Før man lærer seg å meditere har man følelsen av å være et separat, adskilt, uavhengig individ med en vilje og følelsen av at det er noe som mangler. Kanskje noen spørsmål er: ”Hva er mitt sanne jeg?” ”Hva står i veien for at jeg kan se mitt sanne jeg?”. Meditasjon er en prosess som gir mulighet til innsikt i disse spørsmålene. Det er en situasjon hvor vi bruker sinnet for å se sinnet. Buddhismen lærer at alt står i forhold til alt annet. Ved å følge pusten begynner vi å få øye på dette gjensidige forholdet.
Buddhismen lærer at alt forandrer seg ustanselig. Gjennom meditasjon utvikles intuisjonen, eller det er kanskje mer riktig å si at man åpner seg for intuisjonen. Det er en helbredelse. Man blir mer og mer hel i stedet for oppstykket, adskilt og isolert. Etter hvert som vi får kontakt med vår iboende visdom og våre krefter, blir meditasjon ikke et fremmed sted, men et hjem.

Kilder:

Kenneth johansen sin blogg

Wikipedia - Buddhisme

Wikipedia - Meditasjon

JON EWO - HEVN - 2004

"Hevn" er en oppfølger til "Torpedo" som kom ut i fjor, og den fortsetter å kartlegge Oslos forbryterhverdag i det han selv kaller en kriminell roman. Han skriver om et samfunn hvor lovens håndhevere er usynlige. Om beinharde gamblingmiljøer, korrupte advokater, skruppelløse motorsykkelgjenger og den nådeløse virkeligheten for flertallet av jenter som tvinges inn i den moderne slavehandelen som prostitusjon er. Han klarer å formidle hvor dypt en må være villig til å synke som menneske for å bli en god hallik.
Handlingen foregår i Oslo hvor torpedoen Alex Hoel har bestemt seg for å gå streit. Han har åpnet baren Exil i downtown Oslo hvor han serverer dyrt brennevin og lekre tapasretter til storbyens løse eksistenser.
Selv har han nå funnet roen i seg, og mimrer om gamle dager og fantaserer om en framtid med kjæresten Irina og sønnen hennes, Sönke, en framtid som bare er mulig hvis han følger den smale, kjedelige sti. Baren har han åpnet med blodpenger han anser som rettmessig sine, men som også erkeskurken Braza mener å ha hevd på.
Braza driver sammen med pakistaneren Jamil Rahman et bordell på Oslos østkant. De svarte inntektene herfra vasker Braza og Rahman på Bjerkebanen ved hjelp av Tonni, en kompis av Alex. En dag blir Alex oppsøkt av Tonni som har spist av pengelasset og trenger meklerhjelp. Samtidig har flere medlemmer av MC-klubben Fuckheads blitt drept i Oslo. Bak drapene står en mann som kaller seg Hevneren. Snart snor de to konfliktene seg i hverandre og Hoel må ty til gamle yrkesferdigheter for å hamle opp med både Braza så vel som Hevneren uten å miste balansen, eller Irina.
Ewo skildrer miljøene med innsikt og troverdighet, og han har et solid grep om handlingens avgjørendesituasjoner.
Personene i boken har et ganske åpent språk i dialogene, noe som grenser til det parodiske..
Hoel kan alt om brandy og spanske småretter, han behersker taoistiske sexteknikker som gjør at han kan drøye en utløsning i dagevis, han kan mogulenes matkultur på rams, og han er en djevel til å slåss. Opp mot dette setter Ewo den slitte skurken Braza og Rahman sammen og rører det sammen med en historie om en hevner som aldri egentlig vedgår leseren. Ewo klarer ikke å føre historiene sammen, de går hverandre i næringen og dreier spenningsmomentet ut av fokus.
” Etter å ha klatret loddrett opp en murvegg og inn på et loft, står Hoel ansikt til ansikt med erkefienden Braza og en lynende skarp kniv. For å forsvare seg triver Hoel til seg en pinne.”
En stokk, ja vel, men en pinne? Romanen kryr av slike irriterende feilvalgte ord og lite overbevisende begreper. Tidligere i boka lar forfatteren en prostituert observere en mann som bærer "en pakke på størrelse med en mumie". Han skriver også om "en filledukke som et barn hadde slengt fra seg fordi den ikke lenger fungerte". Eller "motstanderne var sannsynligvis og potensielt bevæpnete". Slikt burde forlaget ha luket ut. Når romanen i tillegg er mer enn rikelig krydret med korrekturfeil, blir det hele en posekrim uten varige smaksminner eller øyeblikkelig nytelse.
Men Ewo streker opp to enormt fascinerende, om enn noe uforløste bipersoner: den totalt amoralske og skruppelløse advokaten Vegard Gjøen og den ensomme psoriasissyke leiemorderen Monty fra Sinsen. De to fortjener en egen bok.