Tittel: Karen
Forfatter: Alexander Kielland
Utgivelsesår: 1882
Forlag: Aschehoug
Denne teksten/novellen er fra boka To novelletter fra Danmark.
Handlingsreferat:
Handlingen foregår i Danmark på Krarup Kro. Novellen handler om ei jente som het Karen, som var også veldig pen. Karen er tjenestepiken på kroen, hun har et stor ansvar, hun gjør all jobben. Karen har en sterk forhold til postmannen, de to treffes i smug. I novellen sier de at hverdag kjolen hennes var blitt for trang for henne, og her kan vi skjønne at Karen var gravid. Slutten av novellen, Karen får vite om at postmannen er gift og har barn. Men denne novellen har 2 andre parallelle handlinger uten om Karen og Karup Kro. Den ene er når reven ligger og lurer og venter på å ta haren som hopper rundt. Reven venter imidlertid for lenge, for haren skremmes av et plask og kommer seg unna, uvitende om revens onde hensikter. Men vinden som er med i novellen har også en veldig stor betydning for selve teksten.
Komposisjon:
Handlingen foregår hovedsakelig innenfor husets fire vegger med Karen og postmannen som hoved karakterer. Men utenfor husets fire vegger ved torvmyren foregår to andre parallelle handlinger. Den ene er mellom reven og haren og den andre er mellom vindene som kommer fra sør , øst, vest og nord. Handlingen mellom haren og reven er vel til for å hjelpe oss med og forstå teksten og innholde i teksten lettere. Og her er postmannen Anders reven og Karen er haren. Reven prøver å få tak i haren, og det er akkurat det postmannen prøver og gjøre med Karen. I handlingen mellom karen og postmannen så hørte karen at postmannen var gift og hadde barn, akkurat slik som haren hørte et plask. Det er her teksten viser felles handling mellom hoved handlingen og den ene parallelle handlingen.
Synsvinkel:
Synsvinkelen ligger hos selve forfatteren. I denne novellen er forfatteren allvitende, det er dette som gjør det mulig for forfatteren og ha parallelle handlinger i teksten. Dette gjør teksten åpne og gjør det mulig for flere motiver.
Personskildringer:
Karen - Hun var tynn og spinkel, alvorlig og taus men en veldig pen jente. Store grå øyne med øyenbryn som var høy buet liksom i forundring.
Anders – Han var en satans skjønn fyr.
tirsdag 20. oktober 2009
Amalie Skram – Karens jul
Tittel: Karens jul
Forfatter: Amalie Skram
Utgivelses år: 1885
Handlingsreferat: ”Karens jul” handler om en fattig jente som bor midlertidig i et skur på en av damskipskaiene i Kristiania. Hun jobber som tjenestepike hos Madam Olsen, men madammen måtte reise langt vekk fordi hun er jordmor. En natt kom en politimann gående nedover kaia, idet han så et lysglimt inni skuret. Han gikk bort og spurte hva Karen gjorde her. Karen fortalte alt nøye og la til at hun nå var en nybakt mor. Hun hadde hatt samleie med en mann, men hadde ingen opplysninger om han. Politimannen ba om å forlate stedet, og eventuelt dra til fattighuset. Men det ville hun ikke. Hun ba politimannen lov om å få bli. Kun til når Madam Olsen kom hjem til jul. Til slutt viste han barmhjertighet og lot Karen og barnet bli. Noen dager senere når han gikk til skuret, fikk han se at Karen og barnet lå døde. Til slutt blir skuret revet ned.
Komposisjon: Framstillingen er kronologisk som vil si at tidsforløpet går gjevnt fremover hele tiden, bortsett fra et lite tilbakeblikk på ferjehusets historie i åpningssekvensen. Kompositorisk er dett en kronologisk fortelling som spenner seg over et par dager av Karens liv, men vi får i løpet av samtalen mellom Karen og politimannen vite en del om hennes bakgrunn. Selve handlingen holder seg imidlertid hele tiden på nåplanet.
Vi får også noen frampek, for eksempel når politimannen ser Karens skygge mot ruten, er det et varsel om at hun allerede er død, eller skal dø.
Synsvinkelen er en blanding av autoral refererende og personal. I åpningen og enkelte steder senere i novellen er det en allvitende forteller som opererer. Men i deler av novellen ligger synsvinkelen hos politimannen. Vi opplever Karen delvis gjennom hans sanser. Derfor får vi en slags avstand til hovedpersonen. Det fører til at vi ikke så sterkt identifiserer oss med enkeltmennesker, men mer kan se henne som en representant for alle som lider.
Personskildring:
Karen har forfatterens sympati. Skildringen av Karen er ikke sentimental og romantiserende, snarere direkte og usminket. Hun sitter der med hårtjafser, et stygt arr og pipende stemme, og når hun beveger seg, høres klissete grøtlyder. Hele skikkelsen er preget av ussel fattigdom og elendighet. Språket i replikkene understreker hennes lave sosiale status. Hun nekter å ydmyke seg selv ved å oppsøke fattigkassen og ta imot samfunnets tilmålte nådesmuler. Hun ønsker å klare seg selv, og vise at hun har en verdi i samfunnet.
Konstabelen framstilles også på en overveiende sympatisk måte. Han er vennlig og legger for dagen en viss medlidenhet. Han prøver å tøye lovens grenser for ikke å være direkte brutal mot den stakkars kvinnen. Språket hans røper også at han selv har bakgrunn i lavere sosiale lag.
Miljøskildring: Forfatterens valg av sted og årstid for handlingen understreker det brutale som skjer. Havnemiljøer forbindes gjerne med noe hardt og denne stemningen med sin denne stemningen med sin vektlegging av grå, skitne og grumsete farger og brutale lyder. Forfatteren bruker havnen og skuret som ytre kulisser, miljøet, i novellen. Havnen er tradisjonelt et sted som forbindes med avreise, forlatthet. Det er også et sted som det tradisjonelt trekker til sag mennesker av lav status Dermed gir Skram oss en fin kulisse for Karens ensomhet og hjelpeløshet.
Det sosiale miljøet møter vi bare gjennom personene, særlig gjennom Karens skjebne. Vi skimter et klart lagdelt klassesamfunn hvor det aktverdige borgerskap aller nådigst har ordnet med fattighjelp for de som kommer i nød. Samtidig merker vi den utbredte holdning at de fleste fattige selv var skyld i sin skjebne gjennom latskap, rusmisbruk eller umoral og derfor egentlig ikke fortjente noen hjelp.
Tematikk: Novellen er gjennomført naturalistisk. Den skildrer en bit av virkeligheten på en usminket og nådeløs måte. Søkelyset er satt på konsekvensene av samfunnets behandling av ugifte mødre, og denne kritikken er bitende. Samtidig gis det ikke noe håp om at samfunnet skal gjøre bot og bedring. Samfunnets løsning synes tvert imot å være å usynliggjøre problemet. Vi kjenner igjen Amalie Skrams programerklæring som forfatter. Hun vil skildre elendigheten, ikke fordi hun tror på forandring, men med et håp om å skape litt større forståelse for de ulykkeliges skjebne.
Forfatteren gjør effektivt bruk av symboler for å understreke temaet. Ferjehusets skjebne blir et uttrykk for samfunnets forhold til fattigdomsproblemet. Man river huset og håper at de "alskens løsgjengere" som kunne la seg friste til opphold, i stedet vil underordne seg samfunnets ydmykende behandling
Forfatter: Amalie Skram
Utgivelses år: 1885
Handlingsreferat: ”Karens jul” handler om en fattig jente som bor midlertidig i et skur på en av damskipskaiene i Kristiania. Hun jobber som tjenestepike hos Madam Olsen, men madammen måtte reise langt vekk fordi hun er jordmor. En natt kom en politimann gående nedover kaia, idet han så et lysglimt inni skuret. Han gikk bort og spurte hva Karen gjorde her. Karen fortalte alt nøye og la til at hun nå var en nybakt mor. Hun hadde hatt samleie med en mann, men hadde ingen opplysninger om han. Politimannen ba om å forlate stedet, og eventuelt dra til fattighuset. Men det ville hun ikke. Hun ba politimannen lov om å få bli. Kun til når Madam Olsen kom hjem til jul. Til slutt viste han barmhjertighet og lot Karen og barnet bli. Noen dager senere når han gikk til skuret, fikk han se at Karen og barnet lå døde. Til slutt blir skuret revet ned.
Komposisjon: Framstillingen er kronologisk som vil si at tidsforløpet går gjevnt fremover hele tiden, bortsett fra et lite tilbakeblikk på ferjehusets historie i åpningssekvensen. Kompositorisk er dett en kronologisk fortelling som spenner seg over et par dager av Karens liv, men vi får i løpet av samtalen mellom Karen og politimannen vite en del om hennes bakgrunn. Selve handlingen holder seg imidlertid hele tiden på nåplanet.
Vi får også noen frampek, for eksempel når politimannen ser Karens skygge mot ruten, er det et varsel om at hun allerede er død, eller skal dø.
Synsvinkelen er en blanding av autoral refererende og personal. I åpningen og enkelte steder senere i novellen er det en allvitende forteller som opererer. Men i deler av novellen ligger synsvinkelen hos politimannen. Vi opplever Karen delvis gjennom hans sanser. Derfor får vi en slags avstand til hovedpersonen. Det fører til at vi ikke så sterkt identifiserer oss med enkeltmennesker, men mer kan se henne som en representant for alle som lider.
Personskildring:
Karen har forfatterens sympati. Skildringen av Karen er ikke sentimental og romantiserende, snarere direkte og usminket. Hun sitter der med hårtjafser, et stygt arr og pipende stemme, og når hun beveger seg, høres klissete grøtlyder. Hele skikkelsen er preget av ussel fattigdom og elendighet. Språket i replikkene understreker hennes lave sosiale status. Hun nekter å ydmyke seg selv ved å oppsøke fattigkassen og ta imot samfunnets tilmålte nådesmuler. Hun ønsker å klare seg selv, og vise at hun har en verdi i samfunnet.
Konstabelen framstilles også på en overveiende sympatisk måte. Han er vennlig og legger for dagen en viss medlidenhet. Han prøver å tøye lovens grenser for ikke å være direkte brutal mot den stakkars kvinnen. Språket hans røper også at han selv har bakgrunn i lavere sosiale lag.
Miljøskildring: Forfatterens valg av sted og årstid for handlingen understreker det brutale som skjer. Havnemiljøer forbindes gjerne med noe hardt og denne stemningen med sin denne stemningen med sin vektlegging av grå, skitne og grumsete farger og brutale lyder. Forfatteren bruker havnen og skuret som ytre kulisser, miljøet, i novellen. Havnen er tradisjonelt et sted som forbindes med avreise, forlatthet. Det er også et sted som det tradisjonelt trekker til sag mennesker av lav status Dermed gir Skram oss en fin kulisse for Karens ensomhet og hjelpeløshet.
Det sosiale miljøet møter vi bare gjennom personene, særlig gjennom Karens skjebne. Vi skimter et klart lagdelt klassesamfunn hvor det aktverdige borgerskap aller nådigst har ordnet med fattighjelp for de som kommer i nød. Samtidig merker vi den utbredte holdning at de fleste fattige selv var skyld i sin skjebne gjennom latskap, rusmisbruk eller umoral og derfor egentlig ikke fortjente noen hjelp.
Tematikk: Novellen er gjennomført naturalistisk. Den skildrer en bit av virkeligheten på en usminket og nådeløs måte. Søkelyset er satt på konsekvensene av samfunnets behandling av ugifte mødre, og denne kritikken er bitende. Samtidig gis det ikke noe håp om at samfunnet skal gjøre bot og bedring. Samfunnets løsning synes tvert imot å være å usynliggjøre problemet. Vi kjenner igjen Amalie Skrams programerklæring som forfatter. Hun vil skildre elendigheten, ikke fordi hun tror på forandring, men med et håp om å skape litt større forståelse for de ulykkeliges skjebne.
Forfatteren gjør effektivt bruk av symboler for å understreke temaet. Ferjehusets skjebne blir et uttrykk for samfunnets forhold til fattigdomsproblemet. Man river huset og håper at de "alskens løsgjengere" som kunne la seg friste til opphold, i stedet vil underordne seg samfunnets ydmykende behandling
søndag 4. oktober 2009
MULEUM – ERLEND LOE - 2007
MULEUM – ERLEND LOE - 2007
De som har lest noe av Erlend Loe før, vil vite at kvinnene ofte er handlekraftige og sjelden sympatiske. I ”Muleum” har han for første gang en kvinnelig hovedperson, noe som jeg så på som et spennende valg av Loe. I denne romanen er det altså Julie på 18 år vi får møte. Hun er trolig født og oppvokst i Åsen som trolig er Holmenkollåsen. Familien består av en rik pappa som er advokat, moren som er 20 år yngre og bruker mesteparten av fritiden sin på å nymøblere og fikse på det ellers fine og store huset deres. Broren, Tom, ville bli kunstner, og har en kunstner dame, som faren ikke kan fordra. Julie bor altså i en klisjé av en Oslo vest familie, og dette er egentlig alt vi får vite om de tre familiemedlemmene.
Boken handler om at Julie mister foreldrene og broren sin i en flyulykke i Afrika. Av psykologen sin, som hun selv kaller «psykogeir», får hun i oppgave å skrive dagbok. Boken Muleum blir dagboken hennes hvor hun skriver sine følelser og hva som skjer i livet hennes.
Hvorfor akkuratt ”Muleum” er noe du tenker på igjennom boken, og på side 167 får du endelig svaret:
“Ifølge mamma var museum et av de første ordene jeg sa, bare at jeg av en aller annen grunn sa muleum. [...] Resten av familien adopterte det ordet. Vi sa aldri museum med mindre det var noen utenforstående til stede. Nå er det bare jeg som kan si muleum og skjønne hva det betyr og vite hvorfor det er et bra ord, men sjarmen med det er borte, eller i hvert fall sterkt redusert, på samme måte som gleden ved mye av det man har delt med andre blir redusert når disse andre faller ned i fly. Jeg kan ikke bruke muleum lenger fordi de jeg brukte det sammen med er borte. Så enkelt er det. Hver eneste dag gjør og sier mennesker ting som forsvinner når de selv forsvinner.”
Så lett forklart, samtidig så komplisert. Jeg ser på dette som noe ganske rørende og som en liten tankevekker.
Julie er ikke særlig motivert for verken sorgterapi eller gleden med å ri eller få seg en hund som psykogeir anbefaler. Hun er bare sint og likegyldig til livet videre. Hvorfor kan ikke bare alt ta slutt?
"Jeg er drittlei av folk som vil meg godt. Alle synes synd på meg. Det er ingen grenser. (...) Jeg blir gal av å være stakkars liten hele dagen. Som om ikke andre opplever triste og vanskelige ting. Som om jeg er den eneste i hele verden som har mistet familien sin." ( s. 3-4)
Julie bestemmer seg senere for å ta livet sitt. Hun går til en butikk og kjøper det første og beste tauet hun finner. På et teaterstykke skulle hun på slutten ta løkken av tauet rundt halsen og hoppe fra en bokhylle, men dette går ikke som planlagt. Den gode følelsen av og ikke ha kontroll
"18 år og suicidal". Det høres fælt ut. Men Julie er kraftfull, og humoren er stadig på nippet til å bryte igjennom. Hun har god grunn til å være langt nede. Hun bærer på en stor sorg som ikke kan leges på lang tid, kanskje aldri. Men hun er kompromissløs, og kynisk på en sjarmerende måte. Hun føler at hun ikke har noe å tape. Så hun blir utforutsigbar. Og det tiltrekker meg hos en hovedperson.
Etter selvmordsforsøket befinner Julie seg i et slags venterom. Hun har ingen plan. Når hun bestemmer seg for å reise rundt i verden, er det ikke for å oppleve noe, det er snarere en slags flukt hun regner med skal ende med døden
Hun reiser nærmest fra flyplass til flyplass. Hun vet at det ikke er særlig stor sjanse for at hun skal få dø i en flyulykke. Men nå overgir hun seg til følelsen av ikke å ha kontroll, til skjebnen. For henne er det en lettelse.
Boka er en behandling av problematikken rundt unge menneskers tanker om å ta livet sitt, sier han. Julie er myndig, så ingen kan komme og fortelle henne hva hun skal gjøre. Så det er opp til henne. Hun bestemmer seg for å handle.
I starten virker hun svært forvirret og inneholder mye sinne. Hun skriver mye i aggresjon og flere innlegg inneholder ord som død og helvete regelmessig. Det virker som hun har alt for mye følelser og tanker i hodet som gjør at hun får masse rare ideer som å kjøpe seg en flaske vin og en pakke med sigaretter og gjemmer seg inne på flyplassen for å sove der. Hun får også utykk for å vise seg frem, og hun vil være best i alt. Hun får for seg at folk ikke vil hjelpe, men etter en tur på sykehuset blir hun litt mykere, og hun føler folk bryr seg mer nå på en barmhjertig måte.
Senere i boken endrer Julie personlighet, og får nye interesser som gleder henne mye. Musikk og sport er eksempler på dette.
De som har lest noe av Erlend Loe før, vil vite at kvinnene ofte er handlekraftige og sjelden sympatiske. I ”Muleum” har han for første gang en kvinnelig hovedperson, noe som jeg så på som et spennende valg av Loe. I denne romanen er det altså Julie på 18 år vi får møte. Hun er trolig født og oppvokst i Åsen som trolig er Holmenkollåsen. Familien består av en rik pappa som er advokat, moren som er 20 år yngre og bruker mesteparten av fritiden sin på å nymøblere og fikse på det ellers fine og store huset deres. Broren, Tom, ville bli kunstner, og har en kunstner dame, som faren ikke kan fordra. Julie bor altså i en klisjé av en Oslo vest familie, og dette er egentlig alt vi får vite om de tre familiemedlemmene.
Boken handler om at Julie mister foreldrene og broren sin i en flyulykke i Afrika. Av psykologen sin, som hun selv kaller «psykogeir», får hun i oppgave å skrive dagbok. Boken Muleum blir dagboken hennes hvor hun skriver sine følelser og hva som skjer i livet hennes.
Hvorfor akkuratt ”Muleum” er noe du tenker på igjennom boken, og på side 167 får du endelig svaret:
“Ifølge mamma var museum et av de første ordene jeg sa, bare at jeg av en aller annen grunn sa muleum. [...] Resten av familien adopterte det ordet. Vi sa aldri museum med mindre det var noen utenforstående til stede. Nå er det bare jeg som kan si muleum og skjønne hva det betyr og vite hvorfor det er et bra ord, men sjarmen med det er borte, eller i hvert fall sterkt redusert, på samme måte som gleden ved mye av det man har delt med andre blir redusert når disse andre faller ned i fly. Jeg kan ikke bruke muleum lenger fordi de jeg brukte det sammen med er borte. Så enkelt er det. Hver eneste dag gjør og sier mennesker ting som forsvinner når de selv forsvinner.”
Så lett forklart, samtidig så komplisert. Jeg ser på dette som noe ganske rørende og som en liten tankevekker.
Julie er ikke særlig motivert for verken sorgterapi eller gleden med å ri eller få seg en hund som psykogeir anbefaler. Hun er bare sint og likegyldig til livet videre. Hvorfor kan ikke bare alt ta slutt?
"Jeg er drittlei av folk som vil meg godt. Alle synes synd på meg. Det er ingen grenser. (...) Jeg blir gal av å være stakkars liten hele dagen. Som om ikke andre opplever triste og vanskelige ting. Som om jeg er den eneste i hele verden som har mistet familien sin." ( s. 3-4)
Julie bestemmer seg senere for å ta livet sitt. Hun går til en butikk og kjøper det første og beste tauet hun finner. På et teaterstykke skulle hun på slutten ta løkken av tauet rundt halsen og hoppe fra en bokhylle, men dette går ikke som planlagt. Den gode følelsen av og ikke ha kontroll
"18 år og suicidal". Det høres fælt ut. Men Julie er kraftfull, og humoren er stadig på nippet til å bryte igjennom. Hun har god grunn til å være langt nede. Hun bærer på en stor sorg som ikke kan leges på lang tid, kanskje aldri. Men hun er kompromissløs, og kynisk på en sjarmerende måte. Hun føler at hun ikke har noe å tape. Så hun blir utforutsigbar. Og det tiltrekker meg hos en hovedperson.
Etter selvmordsforsøket befinner Julie seg i et slags venterom. Hun har ingen plan. Når hun bestemmer seg for å reise rundt i verden, er det ikke for å oppleve noe, det er snarere en slags flukt hun regner med skal ende med døden
Hun reiser nærmest fra flyplass til flyplass. Hun vet at det ikke er særlig stor sjanse for at hun skal få dø i en flyulykke. Men nå overgir hun seg til følelsen av ikke å ha kontroll, til skjebnen. For henne er det en lettelse.
Boka er en behandling av problematikken rundt unge menneskers tanker om å ta livet sitt, sier han. Julie er myndig, så ingen kan komme og fortelle henne hva hun skal gjøre. Så det er opp til henne. Hun bestemmer seg for å handle.
I starten virker hun svært forvirret og inneholder mye sinne. Hun skriver mye i aggresjon og flere innlegg inneholder ord som død og helvete regelmessig. Det virker som hun har alt for mye følelser og tanker i hodet som gjør at hun får masse rare ideer som å kjøpe seg en flaske vin og en pakke med sigaretter og gjemmer seg inne på flyplassen for å sove der. Hun får også utykk for å vise seg frem, og hun vil være best i alt. Hun får for seg at folk ikke vil hjelpe, men etter en tur på sykehuset blir hun litt mykere, og hun føler folk bryr seg mer nå på en barmhjertig måte.
Senere i boken endrer Julie personlighet, og får nye interesser som gleder henne mye. Musikk og sport er eksempler på dette.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
