ERLEND LOE - TATT AV KVINNEN - 1993

Tatt av kvinnen er Erlend Loe sin debutroman som er utgitt i 1993. Den handler om en ung person som ikke vet helt hvilke standpunkter han skal ta her i livet. Han har problemer med å sette ned foten og si ifra når nok er nok. Det blir ikke lettere når Marianne kommer inn i bildet. Boken dreier seg mest om hvordan hun styrer livet hans og manipulerer han til å være enig med henne. Han mister sin handlekraft og er fullt klar over det selv. Den unge jeg-personen er ikke lenger i trygge hender hjemme hos mamma, men han er ute i den store verden helt alene. Der er også den kyniske Marianne. Hele boken utvikler seg til å bli en bitter selvmotsigende strid for hovedpersonen. Man klarer lett og se at han ikke klarer og sette sine egne valg og standpunkt. Han rømmer bort fra tilværelsen. Noen velger veien bort fra dagliglivet med alkohol eller andre stimulerende midler. Hovedpersonen velger allikevel svømmehallen som sin utvei. Der finner han også en eldre mann som tilsynelatende er i samme situasjon, som heter Glenn. Han klarer igjennom svømmehallen og ikke ødelegge hele hans liv. Derimot skjer først etter en interrailtur, hvor Marianne har bestemt at de skal følge impulsene. De ender opp på hvert sitt sted og den som taper er den som kommer først hjem. Og selvfølgelig er det ”jeg personen” som taper. Og det er utrolig nok først nå han finner ut hvor høyt han savner Marianne. Han har ikke vært sikker på om han har elsket henne, men nå merker han det. Denne tiden bruker han på å svømme. En dag får Marianne jobb ute på en øy. Hun sier at langdistanse forhold er kjempefine og jeg- personen er nødt til å akseptere det også. De møter hverandre i helgene, men snart får “jeg” beskjed om at hun vil være alene litt. Etter mange helger bestemmer han seg for å komme like vel. Hjemme hos Marianne møter han Tor. I vinduskarmen ligger de en pakke med kondomer. ’’Slik er livet’’, sier Marianne. Hun kunne ikke noe for det. Ting hadde bare forandret seg, men han måte ikke ta det personlig, men hun er ikke ute av jeg-personens liv.
Jeg personen drar hjem og begynner sin prosess i å fortrenge Marianne. Han maler over kommoden med kladdete, brun maling og legger en av strømpebuksene hennes til tørk på den våte blandingen. Synet fryder hann. Han har fått sitt gamle liv tilbake. Hans nye jobb går bra og de ansatte kaller han “herr”.
Plutselig en dag kommer hun tilbake. Tor ville ikke ha henne og hun vil flytte inn igjen.
Erlend Loe skriver: ’’En kveld hadde jeg tenkt litt og jeg fortalte det. Jeg sa det fantes situasjoner som bare burde leves én gang i livet. Vi trenger hendelser som markerer utvikling, sa jeg. Hendelser som vi kan se frem til, leve de når de kommer, og minnes dem i ettertid. Det er slike hendelser som markerer at tiden finnes, sa jeg og jeg kunne se at Marianne himlet med øynene og var lite interessert.’’ Marianne flytter inn igjen, de blir kjærester igjen og Marianne sier hun er med barn. Med Tors barn. Jeg- personen blir sikkert en bra far. Midt på natten våkner jeg- personen, lamslått av tanken på a den eneste i verden som skal leve hans liv er han selv. Slik slutter ’’Tatt av Kvinnen’’

Dette er en tilsynelatende trist fortelling, men dette er også en humorroman som de fleste andre bøkene av Loe inneholder. Romanen er inndelt i 3 hoveddeler og 300 små kapitler.
Måten ”Tatt av kvinnen” er skrevet på er original og spennende. Jeg liker spesielt de små kapitlene, som nesten blir til en slags dagbok.
Erlend Loe har brukt personal synsvinkel ved å kalle hovedpersonen “jeg”. Boka handler om hva jeg personen tenker og gjør. Vi får sympati og kommer nærmere inn på jeg- personen. Spenningskurven i ’’Tatt av kvinnen’’ har flere høydepunkter. For eksempel når de skilles etter ferien og det er om å gjøre å komme hjem sist. Også når jeg- personen finner ut han er blitt fordratt og da Marianne flytter inn igjen. Jeg tror allikevel at hoved høydepunktet er det siste som jeg- personen tenker at bare han selv kan styre sitt eget liv.

Erlend Loe bruker også andre virkemidler. Han skriver setninger kort og presist. Dette gir det hele en litt naiv form allikevel skjuler det seg også mengder med humor bak teksten. Det som er noe uvanlig og kanskje litt tankevekkende er at kjærlighet mellom Marianne og hovedpersonen blomstrer og utspiller seg på høsten. Det vanligste er jo å legge slike begivenheter til våren. Tiden hvor alt spirer, men Loe finner nye veier. Loe skriver rett ut hva hovedpersonen mener, og vi får oppleve tonnevis med følelser og tanker. Det viser seg at hovedpersonen er en liten filosof med sine hverdagslige problemstillinger. Han synes for eksempel at å spise softis i November er forkastelig, som er litt spesielt og koselig og lese.
Boken inneholder mange diskusjoner mellom Marianne og hovedpersonen. Dette viser hvor bitre de egentlig er på hverandre, men Erlend Loe forteller også om kjærligheten. Det er mye bruk av banneord, men det er jo en hverdagslig ting og Loe skriver på en hverdagslig måte som gjør det lettlest og spennende.

”Ingen sier noe på en stund. Så sier Marianne at hun er helt uenig i at man må ha grunner for allting. Hun mener at hun godt kan be meg lukke vinduet, uten først å ha tenkt ut en uangripelig grunn. Det er hennes soleklare rett. På samme måte som at jeg kan si ting til henne. Jeg er ikke enig. Hvis hun fryser er det en ting, sier jeg.”
Det er like spennende at Erlend har valgt å gjøre det svakeste kjønn sterkest. Heldigvis er ikke alle jenter slik og jeg tror ikke forfatteren har tenkt det på den måten heller. Dette kan like godt skje en gutt som ei jente. Det han vil er nok å si ifra. Vise at man lett lar seg overtale og at alle har en liten ”jeg-person” inni seg.
Jeg personen er et veldig enkelt og rolig vesen. Vel kanskje ikke enkel men tenker ikke så sammensurret på ting som kanskje Marianne gjør. Han liker enkle ting som å se på menneskene i parken, gå i svømmehallen og filosofere om menneskene. Han dikter også opp historier som for eksempel Tone. Tone er en due som han mater i parken. Han tenker at fuglelydene han hørte på natten var henne. Vi kommer også veldig inn på han da Loe skriver om et bilde jeg- personen kjøper. Han er glad for å eie det bilde. Han eier en liten bit av verdenen. Bilde er rødt med en liten blåaktig strekmann som prøver å fange en kjempemessig blå flekk med en bitte liten hov. Det er selvsagt helt umulig. Jeg syntes dette motivet forteller mye om jeg personen. Marianne liker å være spontan og tenker på store ting. Hun liker å kunne mye og vil helst ha rett. Det er hun som vil reise og se verdenen. Hun vil dra dit hvor skjebnen venter på henne. Marianne har en tendens over å være litt sjefene. Kanskje veldig sjefete. Jeg- personen på sin side har problemer med å stå opp for seg selv. Jeg tror at disse to, litt overdrevne, figurene skal være et bilde på den typiske mann og kvinne.
Vi får vite lite om hvordan jeg- personen og Marianne ser ut. Bortsett fra at Jeg- personen syntes at Marianne har veldig pene lepper. Vi får mer innsikt i hvem de er.