MULEUM – ERLEND LOE - 2007

MULEUM – ERLEND LOE - 2007

De som har lest noe av Erlend Loe før, vil vite at kvinnene ofte er handlekraftige og sjelden sympatiske. I ”Muleum” har han for første gang en kvinnelig hovedperson, noe som jeg så på som et spennende valg av Loe. I denne romanen er det altså Julie på 18 år vi får møte. Hun er trolig født og oppvokst i Åsen som trolig er Holmenkollåsen. Familien består av en rik pappa som er advokat, moren som er 20 år yngre og bruker mesteparten av fritiden sin på å nymøblere og fikse på det ellers fine og store huset deres. Broren, Tom, ville bli kunstner, og har en kunstner dame, som faren ikke kan fordra. Julie bor altså i en klisjé av en Oslo vest familie, og dette er egentlig alt vi får vite om de tre familiemedlemmene.

Boken handler om at Julie mister foreldrene og broren sin i en flyulykke i Afrika. Av psykologen sin, som hun selv kaller «psykogeir», får hun i oppgave å skrive dagbok. Boken Muleum blir dagboken hennes hvor hun skriver sine følelser og hva som skjer i livet hennes.
Hvorfor akkuratt ”Muleum” er noe du tenker på igjennom boken, og på side 167 får du endelig svaret:
“Ifølge mamma var museum et av de første ordene jeg sa, bare at jeg av en aller annen grunn sa muleum. [...] Resten av familien adopterte det ordet. Vi sa aldri museum med mindre det var noen utenforstående til stede. Nå er det bare jeg som kan si muleum og skjønne hva det betyr og vite hvorfor det er et bra ord, men sjarmen med det er borte, eller i hvert fall sterkt redusert, på samme måte som gleden ved mye av det man har delt med andre blir redusert når disse andre faller ned i fly. Jeg kan ikke bruke muleum lenger fordi de jeg brukte det sammen med er borte. Så enkelt er det. Hver eneste dag gjør og sier mennesker ting som forsvinner når de selv forsvinner.”

Så lett forklart, samtidig så komplisert. Jeg ser på dette som noe ganske rørende og som en liten tankevekker.
Julie er ikke særlig motivert for verken sorgterapi eller gleden med å ri eller få seg en hund som psykogeir anbefaler. Hun er bare sint og likegyldig til livet videre. Hvorfor kan ikke bare alt ta slutt?

"Jeg er drittlei av folk som vil meg godt. Alle synes synd på meg. Det er ingen grenser. (...) Jeg blir gal av å være stakkars liten hele dagen. Som om ikke andre opplever triste og vanskelige ting. Som om jeg er den eneste i hele verden som har mistet familien sin." ( s. 3-4)
Julie bestemmer seg senere for å ta livet sitt. Hun går til en butikk og kjøper det første og beste tauet hun finner. På et teaterstykke skulle hun på slutten ta løkken av tauet rundt halsen og hoppe fra en bokhylle, men dette går ikke som planlagt. Den gode følelsen av og ikke ha kontroll
"18 år og suicidal". Det høres fælt ut. Men Julie er kraftfull, og humoren er stadig på nippet til å bryte igjennom. Hun har god grunn til å være langt nede. Hun bærer på en stor sorg som ikke kan leges på lang tid, kanskje aldri. Men hun er kompromissløs, og kynisk på en sjarmerende måte. Hun føler at hun ikke har noe å tape. Så hun blir utforutsigbar. Og det tiltrekker meg hos en hovedperson.
Etter selvmordsforsøket befinner Julie seg i et slags venterom. Hun har ingen plan. Når hun bestemmer seg for å reise rundt i verden, er det ikke for å oppleve noe, det er snarere en slags flukt hun regner med skal ende med døden
Hun reiser nærmest fra flyplass til flyplass. Hun vet at det ikke er særlig stor sjanse for at hun skal få dø i en flyulykke. Men nå overgir hun seg til følelsen av ikke å ha kontroll, til skjebnen. For henne er det en lettelse.
Boka er en behandling av problematikken rundt unge menneskers tanker om å ta livet sitt, sier han. Julie er myndig, så ingen kan komme og fortelle henne hva hun skal gjøre. Så det er opp til henne. Hun bestemmer seg for å handle.
I starten virker hun svært forvirret og inneholder mye sinne. Hun skriver mye i aggresjon og flere innlegg inneholder ord som død og helvete regelmessig. Det virker som hun har alt for mye følelser og tanker i hodet som gjør at hun får masse rare ideer som å kjøpe seg en flaske vin og en pakke med sigaretter og gjemmer seg inne på flyplassen for å sove der. Hun får også utykk for å vise seg frem, og hun vil være best i alt. Hun får for seg at folk ikke vil hjelpe, men etter en tur på sykehuset blir hun litt mykere, og hun føler folk bryr seg mer nå på en barmhjertig måte.
Senere i boken endrer Julie personlighet, og får nye interesser som gleder henne mye. Musikk og sport er eksempler på dette.